I de siste bloggene våre har vi snakket om berikelsen det er å få et barn med spesielle behov, og hvordan det snur opp ned på alt det kjente.
Selv om endringer kan medføre positive ting - som for eksempel koronatiden, som lærte oss at hjemmekontor er et levedyktig og ofte mer effektivt alternativ til kontormiljøet - kan ikke-planlagte endringer være en personlig utfordring å håndtere.
I tillegg er situasjonen ofte den at det er ENORM mangel på ressurser blant de som kan bidra til de daglige utfordringene, fordi oppgavene er for mange, for uforutsigbare og ikke minst fordi de offentlige myndighetene som burde trå til, åpne armene og hjelpe deg med dine nye levekår, svikter, skyver deg videre, skyver deg rundt mellom offentlige myndigheter og etterlater deg med følelsen av å være alene med alle utfordringene.
Hverdagen brytes opp, alle i familien må lære seg å tilpasse seg de nye forholdene, mange holder følelsene tilbake og sliter med å få utløp for dem.
For hvorfor snakke om egne behov når andre lider av alvorlige sykdommer og har langt større problemer?
Den nye livsstilen kan føles ensom. Dagene går og du drukner i oppgaver. Når mørket faller på og det blir stille i leiligheten eller huset, begynner tankene å rase, og som en naturlig konsekvens av at du ikke får nok søvn, vil du være trøtt i morgen og VELDIG trøtt i overmorgen. Kroppen er TRETT TRETT TRETT TRETT, men hodet lar deg ikke sove. Du er på vakt selv om natten. Hvordan har barnet ditt det nå? Det er viktig at du hele tiden er oppmerksom på svingninger i barnets allmenntilstand, enten du må gi medisin eller mat på merkelige tidspunkter eller blir vekket av lyder fra veien eller hagen.
Uansett ligger du våken med alle dine bekymringer. Alene og trist.
I det øyeblikket blir Google din beste venn. Det er naturlig å søke etter svar, lete etter hjelp, finne nyttige erfaringer fra andre, MEN det kan også skape nye bekymringer.
Velmenende råd er gode, men ofte ikke realistiske, fordi tankene dine er på barnet med spesielle behov. Det vet du, og det vet vi fordi vi er og har vært i samme situasjon.
Det er viktig at du innser at DU IKKE ER ALENE!
For alle andre foreldre til barn med spesielle behov har vært her før deg. Og de forstår!
Og de er som regel lette å snakke med, for de er oppe om natten, akkurat som deg.
De har tenkt de forbudte tankene, akkurat som deg.
De har latt frustrasjonen gå ut over feil personer, akkurat som deg.
Og de elsker et barn med spesielle behov, akkurat som deg.
Bruk dem. Nettverk. Skap menneskelig overskudd gjennom dem.
Og når du har funnet en nyttig vei og kommet ut på den andre siden, lytt til de velmenende rådene om å oppsøke psykologisk rådgivning, familieterapi eller andre fagpersoner som kan hjelpe deg med å avklare og akseptere din nye situasjon, nemlig "å ha en ambisjon om å være den beste forelderen til et barn med spesielle behov".
Du er VELKOMMEN til å dele tankene dine med oss. Det er naturlig å føle at man ikke strekker til, men dessverre er det sjelden det vi deler på sosiale medier.
La oss endre på det sammen. La oss være ærlige, slik at vi kan hjelpe hverandre bedre!
