Vi kjenner alle til hverdagen og hamsterhjulet.
Alle i familien gjør det de pleier å gjøre.
Den ene uken avløser den neste.
Fullt opp med skole, jobb, sport og andre fritidsaktiviteter.
Alle de praktiske gjøremålene som klesvask, rengjøring, innkjøp, matlaging og lekser med de store barna.
Et barn som krever din fulle oppmerksomhet 24 timer i døgnet, og et barn som — uansett hvor glad du er i det — setter deg i en krevende situasjon og stiller deg overfor praktiske utfordringer som kan virke uløselige.
- Skal jeg gå ned i arbeidstid når fritiden plutselig blir som en ekstra heltidsjobb?
- Klarer vi å få økonomien til å gå rundt hvis jeg/vi jobber mindre?
- Vil arbeidsgiveren min ha forståelse for at barnet mitt ofte er sykt?
- Føler kollegene mine at jeg svikter dem når jeg ikke kommer på jobb?
- Bør jeg søke om permisjon?
- Hva gjør jeg når det spesielle barnet mitt ikke trives i en vanlig barnehage?
- Jeg kan ikke ta med barnet mitt på handletur, hvordan løser jeg dette?
- Jeg kan ikke lenger ta med de friske søsknene mine på idrett om ettermiddagen, og det er blitt vanskelig å få til leksehjelp. Er jeg en dårlig mor fordi jeg bruker energi på barnet mitt med spesielle behov?
- Har jeg ikke tid til vennene mine?
- Ektefellen min savner meg, men jeg takler ikke intimitet akkurat nå!
Det sier seg selv at familieidyllen smuldrer opp fordi alle har begrensede ressurser over tid.
Vi kan alle mobilisere ekstra energi og finne ubegrenset med krefter når vi trenger det.
Men bare i en periode — deretter tar det på kroppen og sinnet.
Hvis vi ikke tar vare på oss selv, hvis vi ikke reagerer på de signalene kroppen sender oss, blir vi syke.
I denne situasjonen kan vi ikke alltid tillate oss selv å lytte til kroppen, for det er en familie som er avhengig av vårt daglige bidrag….fortsatt videre….det er klesvask, matpakker og alt annet før du kan sette deg ned på sofa og gå en tur og på den måten få litt alenetid og lade opp batteriene.
Noen utvikler stress, depresjon, sinne og gråtetokter, noe som er helt naturlig fordi man står overfor uløselige utfordringer samtidig som man håndterer SÅ mange følelser.
I tillegg har man kanskje måttet gi opp egne interesser fordi man ikke har tid og overskudd, og hverdagen er plutselig meningsløs utover funksjonen som "praktisk gris" i hjemmet.
Hvis du opplever denne frustrasjonen akkurat nå, bør du være klar over at de fleste barneavdelinger har en psykolog i staben. Dette er en person du kan snakke GRATIS med.
Han eller hun kan hjelpe deg med å håndtere situasjonen og gi deg praktiske verktøy for å løse noen av problemene dine.
I tillegg er det alltid forløsende å snakke med noen som ikke er følelsesmessig involvert, fordi det gir deg mulighet til å være brutalt ærlig.
Hvis du kjenner situasjonen, kan du hjelpe andre til å innse at de IKKE er alene. At maktesløshet, følelsen av utilstrekkelighet og en uttalt bekymring for fremtiden er HELT NATURLIG!
Del dine råd eller din historie for å gi oss et innblikk i den upolerte virkeligheten når man har et barn med spesielle behov i familien.
