Majas historie

Moren var ekstremt kontrollerende, uforutsigbar og straffende overfor Maja, som ikke fikk lov til å bestemme hvem hun ville leke med eller hvilke klær hun ville ha på seg, og hun kunne heller ikke regne med å få fred og ro på skolen fordi moren plutselig kunne dukke opp og hente Maja hjem.

Da Maja var 10 år gammel, flyttet faren bort fra gården i noen måneder, og det var en vanskelig tid for Maja. Faren kom tilbake, og de fire bodde der til Maja var 11 år gammel.
Etter hvert som det fortsatte å gå veldig dårlig, prøvde både farens og morens familie å hjelpe til. Moren ble fysisk fjernet fra huset og fikk beskjed av politiet om at hun ikke hadde lov til å være der. Samtidig ble Maja og broren tatt med hjem til besteforeldrene. Dette var veldig skremmende for Maja, for moren hadde fortalt Maja at besteforeldrene var farlige, så hun hadde ikke hatt mulighet til å bli kjent med dem før.

Tiden etter det var vanskelig

Faren kjørte galt i en traktor og fikk kort tid etter også en nyresykdom. Det betydde at Maja ble «mamma» på gården og nå måtte ta seg av både faren og broren, i tillegg til sin egen skole og hest.

Majas mor ville ikke bli innlagt på sykehus og dukket stadig opp på gården, helt til hun fikk besøksforbud.
Ingen på Majas skole merket at noe hadde forandret seg for Maja, for moren dukket fortsatt opp der. Maja jobbet så hardt hun kunne på gården, og når hun var på skolen, var hun redd. Presset på den unge jenta vokste og vokste, og i 9. klasse opplevde hun plutselig en indre uro. Søvnløsheten og angsten økte, og situasjonen eskalerte. Da Maja var 13 år gammel, kom den store reaksjonen. Maja brøt sammen i gråt og klarte ikke å stoppe igjen.

De neste fem årene ble Maja sendt rundt fra den ene institusjonen til den andre, og hun ble innlagt på psykiatriske sykehus ved flere anledninger. Maja var ulykkelig, utrygg og redd og ble fylt med mer og mer medisinering.

Maja brytes sakte ned, og det samme gjør kroppen hennes. Ingen reagerte på at Maja viste frykt for sine medbeboere som i likhet med moren led av schizofreni, og ingen reagerte da Maja ble inkontinent og måtte gå med bleie og endte opp sammenkrøllet i fosterstilling under sengen sin.
På det tidspunktet tenkte Maja ikke en eneste selvstendig tanke.
Hun var fullstendig apatisk og resignert.

Majas bestemor og bestefar hadde passet Maja og var dypt frustrerte over tilstanden hennes. Fra hun var 16 år gammel tryglet de kommunen om å få lov til å ta Maja med seg hjem slik at de kunne gi henne hjemmeskole. Kommunen ville imidlertid ikke innvilge dette. Maja sliter fortsatt på grunn av for mye stress, og det frustrerer besteforeldrene, men siden Maja nå er 19 år og myndig, bestemmer de seg for å prøve å ta henne med hjem slik at Maja kan få livet sitt på rett kjøl igjen.

På dette tidspunktet er Majas allmenntilstand svært dårlig, både kognitivt og fysisk. Hun kan ikke gjøre noe selv, inkludert å spise og gå på toalettet. Besteforeldrene er rundt henne hele tiden og hjelper henne med alt.

Maja blir langsomt bedre på besteforeldrenes gård. Hun kryper rundt på alle fire når hun skal forflytte seg, og besteforeldrene støtter henne på alle måter, med ett eneste mål:
Maja må få oppleve at livet kan være fint.

Besteforeldrene gjør en stor innsats.

Da Maja er rundt 18 år gammel, går moren bort på grunn av aggressiv tarmkreft. Maja besøker henne en siste gang på hospitset etter mange år uten å ha sett hverandre. På det tidspunktet sitter Maja selv i rullestol og har ikke krefter til å gjøre noe annet enn å bare være. Det var en vanskelig opplevelse å se sin egen mor slik.

I dag har Maja kontakt med faren og broren og har utviklet seg til å bli en skikkelig «handy-woman». Hun forteller stolt om alt bestefaren lærte henne om saging, bygging, maling og sveising da de gikk sammen på verkstedet hans på besteforeldrenes gård.
Maja har sin egen leilighet, men tilbringer fortsatt mye tid på rehabilitering og sammen med sin elskede hund Karlo.

Barndommen og tiden på institusjon og i psykiatrien har satt sine spor i Maja

Oppveksten med morens psykiske sykdom er årsaken til at Maja i dag lever med kronisk PTSD.
Maja sier: «Jeg er ikke redd for moren min lenger nå som hun er død, men jeg er redd for dem som ligner på henne».

Da Maja brøt sammen som 13-åring, hadde hun aldri lært seg å sette ord på følelsene sine, hun kunne ikke si: «Jeg er lei meg fordi ...»

«Jeg trengte ro, omsorg og nærvær - ikke noe annet - men jeg fikk alt annet enn det», sier hun uten å nøle under vårt intervju med henne.

Maja jobber fortsatt med å bli kvitt, eller i det minste minimere, de fysiske skadene etter seks år på institusjon og i psykiatrien. Inaktiviteten og den dårlige blodsirkulasjonen har ført til at hun delvis har mistet førligheten i begge beina, og rehabiliteringen fortsetter i håp om å bli frisk. I tillegg lider hun i dag av skoliose, som er en sideveis krumning av ryggraden.

På armene har Maja synlige arr fra den gangen hun var innlagt på sykehus og bet seg selv i et forsøk på å finne trøst.

På den positive siden har Maja lært at man ikke skal skjule begrensningene sine for omverdenen. At hun må kunne være ærlig, og at folk kan akseptere henne til tross for PTSD-en uten å måtte «fikse» henne. Den delen klarer hun selv, for som hun sier:

«Det vi rommer, lærer vi å håndtere. Det vi ikke rommer, lærer vi aldri å håndtere.
Hvis du kan lære deg å jobbe med PTSD-en din, er den en ressurs.»

Maja nevner også at for henne er det stor forskjell på å «klage» og å snakke om at «situasjonen er veldig vanskelig». Hun og besteforeldrene kjempet i årevis for å få hjelp fra kommunen, men det krevde mye energi, og de innså at de ikke kunne gjøre det alene.

«Man skal alltid ta kontakt med andre når noe er for vanskelig. Det er ikke alltid lurt å gjøre jobben alene».

Majas personlige erfaring med PTSD

Vi spurte Maja hvordan hun lever med PTSD og hvilke erfaringer hun har gjort seg.
Hun svarer på alle spørsmålene på en meget kompetent og samtidig levende måte.

"Når man lider av PTSD, handler det om å føle seg trygg i utrygge situasjoner. Det kan være bestemte situasjoner, lyder eller lukter som utløser PTSD-en min. Jeg kan for eksempel få symptomer når jeg hører noen heve stemmen eller rope, hvis jeg ser en gul Peugeot eller røde bukser, og så lukten av gris.
Jeg har vært redd for menn fordi jeg har hatt dårlige opplevelser på enkelte asylmottak, og min fars tilbakevendende sykdom kan utløse mekanismer som sier at jeg skal hjelpe ham.
Hvis jeg går på en restaurant hvor alt er pyntet eller alle er pyntet, assosierer jeg det med mammas kontroll, hvor alt skal være så fint.
Ja ... alle disse eksemplene er ting jeg forbinder med fortiden min, og som fortsatt kan trigge meg. Jeg blir ikke lenger engstelig i situasjoner, men jeg opplever at jeg kan bli litt stresset og synes det er vanskelig å roe meg ned etterpå eller være påvirket av det når jeg skal sove.

Tidligere reagerte jeg med å begynne å gjøre praktiske ting for å flykte fra minnene og angsten. Stresset meg selv mer og mer, og til slutt brant jeg ut. Eller låse meg inne på toalettet og bryte sammen.
I dag er jeg flinkere til å roe meg ned, for ro er det beste når kroppen min reagerer på grunn av PTSD. Ro for meg er ikke nødvendigvis det samme som «ro» for andre. Jeg finner ro når jeg for eksempel gjør praktisk arbeid, der jeg kan fordype meg i det jeg holder på med.
I vanskelige situasjoner bruker jeg «NÅ-teknikker» for å hjelpe meg selv med å roe ned flashbacks.
Det kan for eksempel være å ta av og på solbrillene noen ganger, slik at kroppen kjenner en annen stimulans og blir avbrutt fra å bygge opp angsten. Det kan være å putte tyggegummi i munnen eller vaske hendene i kaldt vann, deretter varmt, og så kaldt igjen. Dette er verktøy som hjelper hjernen med å skifte fokus og hjelpe meg med å bryte mønsteret, og hvis det ikke hjelper umiddelbart, sier jeg til meg selv: "OK, du trenger en pause - hva vil du gjøre? Ofte er det å skifte til arbeidsklær nok til å roe meg ned, fordi det tar meg tilbake til de gode stundene i bestefars verksted, der han lærte meg mye. Andre ganger trenger jeg å gjøre noe håndverksmessig for å koble av hjernen.
Det er mitt SPACE, og alle som lider av PTSD burde ha et.

Det er viktig å tillate seg selv å sjekke ut, slik at man har energi til å sjekke inn igjen.

Det er viktig å finne en måte å skape ro for seg selv på. Gjør noe annet. Hvis du for eksempel setter deg ned i 10 minutter og spiller på datamaskinen og føler deg bra etterpå, er det en god vei for deg, men hvis du ikke føler deg bedre, var det en flukt, og du må finne en annen aktivitet som kan skape ro for deg.

Jeg har flere andre positive verktøy, som musikk og hunden min. Jeg har også en tatovering som symboliserer tankesettet mitt. Jeg ser på den når jeg trenger å minne meg selv på at jeg er på vei et godt sted - «The tattoo always have my back».
Jeg velger musikk avhengig av om jeg trenger en trist sang som matcher følelsene mine, eller en superglad sang som hjelper meg gjennom dagen. De glade sangene for meg er Teddy's Friends og Bob Marley.
Karlo, den herlige hunden min, er alltid imøtekommende og oppmerksom, og han sørger for at jeg kommer meg ut i naturen. Alt dette er bra for meg.

Jeg er blitt flinkere til å ta imot omsorg, så selv om jeg vet at bestemor bare vil meg det beste, synes jeg av og til at det er vanskelig å ta imot kjærligheten hennes og enda vanskeligere å gjengjelde den. Noen ganger blir hun opprørt over dette. Selv om jeg føler at det å gi bidrar positivt til meg selv, må jeg bare holde meg til mine egne grenser, for hvis jeg går for fort frem, bryter jeg sammen. Jeg begynner å få kroppsangst, mareritt om natten, og da er det ingen fremtid for meg. Jeg lever NÅ, og jeg vil at dette øyeblikket skal være fint - med det jeg kan også følelsesmessig.

Mitt største og mest brukte verktøy i verktøykassen er positiv tenkning. Jeg har tatt et aktivt valg om at jeg vil behandle andre mennesker godt, selv om det er vanskelig, og jeg vil starte et nytt liv NÅ, selv om det er vanskelig, og alle kan ta disse beslutningene hvis de er omsorgsfulle mot seg selv.

Samtidig bør du unngå å sammenligne, for det hjelper sjelden når du har spesielle behov. Se heller på hvordan jeg kan forbedre ferdighetene mine slik at jeg blir i stand til å takle situasjonen, og hvor jeg kan finne inspirasjon til å endre situasjonen min. Det kan være lydbøker, kurs eller lokale aktiviteter. Når den delen er på plass, kan du motivere deg selv til å jobbe aktivt med de små tingene.

Motivasjonen kan bare komme fra deg selv!

På dager hvor motivasjonen er litt vanskelig å finne, handler det om å bare møte opp og være i dagen. Hvis du vet hvorfor du gjør/reagerer som du gjør, kan du finne energi til mye.

Samtidig er det viktig å holde ting enkelt! Det var et stort vendepunkt for meg da jeg innså dette.

Hvis du setter deg et mål om å være god mot kroppen din, kan de enkle tingene være å spise sunt, drikke vann eller trene. Hvis du setter deg et mål om å gå på treningssenteret to ganger i uken, og det krever to timer av fritiden din for å lykkes, har du gjort det vanskelig for deg selv. Begynn med en yogamatte i stuen i 10 minutter om dagen, og klapp deg selv på skulderen for at du har nådd målet ditt.

Hold det enkelt! Det er SÅ viktig."

Majas ønske for fremtiden

«Jeg har ikke så mange venner på min egen alder. Jeg er annerledes, sykler på trehjulssykkel og har ikke så mye selvtillit. Det kan være vanskelig, og det er greit, men jeg drømmer om at folk skal se meg med nye øyne, for jeg flytter år etter år. Gi meg en sjanse, og la meg bevise at jeg kan bli bedre».

legger Maja til:
«PTSD er en tilstand, så folk må bare akseptere meg, ikke være redde eller avvisende. PTSD er en gave som har lært meg å kjenne meg selv SÅ godt, jeg er takknemlig for de enkle tingene og prøver bare å være tvers igjennom fornøyd med livet. Jeg har bestemt meg for at jeg skal se livet som noe positivt, for det trenger jeg virkelig. Det beroliger nervesystemet mitt hvis jeg kan finne det positive i det som er vanskelig.»